Den framstående svenska översättaren Anders Bodegård brukade säga att det bästa sättet att läsa en bok är att översätta den. Det är alldeles sant. Från mitt håll kan jag tillägga att en översättning också är ett av de bästa sätten att mötas på. Eller kanske snarare– att möta. Att möta en annan text, ett annat språk, en annan verklighet eller en annan människa.

Översättningsarbetet är ofta ett ensamt företag. Därtill otacksamt: om man lyckas att lyhört och adekvat översätta en bra text försvinner man ur läsarens sinnevärld – där sker ett direkt möte med texten. Om man lyckas lika väl med att översätta en medelmåttig text blir man till ett inbillat hinder. Den första tanke en läsare får vid ett misslyckat möte med en översatt text är att översättningen haltar och inte låter texten lyfta.

Men vad händer om översättningsarbetet görs i par? Och om paret består av två på olika språk skrivande författare/ poeter som översätter varandras texter till sina respektive modersmål? Enligt min erfarenhet uppstår det då ett annat slags möte. Författaren blir till både översättare och läsare (av den bästa, översättande sorten). Texterna skapas och medskapas med direkt deltagande av ”källspråkets” och ”målspråkets” bärare. Arbetsensamheten lämnar plats för en framväxande språkvänskap.

Rent praktiskt då? Jo, man måste kommunicera. Och eftersom man inte talar varandras språk, göra det på ett tredje språk, oftast lika främmande för de båda parterna. De gemensamma ansträngningarna att förklara vad man egentligen menar med sin egen text hjälper till att bygga upp ett rätt sällsynt samförstånd. Det bidrar också till möjligheten att se sin egen text med den andras ögon. Än en gång: läsa sig själv på det bästa – översättande – sättet.

Komplicerat? Utan tvekan. Viktigt? Ja, för många. Unikt? Absolut.

Men varför göra det så invecklat? Varför inte låta översättningen gå den gängse vägen – från källspråket till målspråket via en yrkesöversättares dyrbara kunskap? För det första och framför allt – det ena utesluter inte det andra. Översättarna behövs, deras beprövade sätt att arbeta är svårt att överskatta. Men i ett möte mellan två författare föds ett annat sätt att arbeta och en annan kunskap (och ett annat kunskapsutbyte) tar plats. Texten skapas på nytt inte bara en, utan flera gånger – av skaparna själva.

Sedan finns det också en krass verklighet. I Sverige saknar vi översättare från många (mindre) språk. Den gängse metoden är att översätta via ett tredje (större) språk – engelska, tyska, franska. I praktiken betyder det att man översätter en översättning. En metod som ”parar ihop” textförfattare låter oss undvika den situationen och uppnå ett annat – i min mening bättre, mer kvalitativt – resultat.

Själva metoden att låta en författare göra ett litterärt verk av en grovöversättning är inte någon nyhet. Kanske inte heller ett arbetsmöte mellan två författare. Men att organisera ett större möte mellan flera författare - det vill säga ett fysiskt möte som äger rum i realtid – kräver en planering och en del resurser. Jag är tacksam att PEN har haft möjlighet att ordna det och hoppas på en fruktbar fortsättning när översättningarna nu möter nya läsare.

Dmitri Plax,

Danderyd 25/5 2026

Калі пісьменнікі перакладаюць адно аднаго: іншы шлях да тэксту

Выбітны шведскі перакладчык Андэш Будэгард казаў, што найлепшы спосаб прачытаць кнігу – гэта перакласці яе. Абсалютная праўда. Я, відаць, дадаў бы, што пераклад – гэта яшчэ і адзін з найлепшых спосабаў сустрэцца. Ці, можа, хутчэй – сустрэць. Сустрэць іншы тэкст, іншую мову, іншую рэчаіснасць, іншага чалавека.

Пераклад – самотнае прадпрыемства. Да таго ж няўдзячнае: калі ўдаецца слушна і дакладна перакласці добры тэкст, вы знікаеце са свядомасці чытача – у яго адбываецца простая, непасрэдная сустрэча з тэкстам. Калі ж удаецца гэтак жа сувымерна перакласці не надта добры тэкст, перакладчык ператвараецца ва ўяўную хібу. Бо першая думка, якая прыходзіць чытачу да галавы пасля няўдалай сустрэчы з перакладзеным тэкстам: пераклад недасканалы, не дае тэксту ўзняцца…

Але што, калі перакладчыцкая праца ідзе ўдваіх? І калі пара складаецца з дваіх пісьменнікаў ці паэтаў, якія пішуць на розных мовах і перакладаюць тэксты адно аднаго на гэтыя свае мовы? Тады, згодна з маім досведам, адбываецца сустрэча іншага кшталту. Аўтар робіцца адначасова перакладчыкам і чытачом (і прытым чытачом найлепшага, перакладчыцкага кшталту). Тэксты ствараюцца і суствараюцца пры непасрэдным удзеле носьбітаў «мовы арыгінала» і «мовы перакладу». Самота працы саступае месца народжанаму ў працэсе моўнаму сяброўству.

А як на практыцы? Ну так, трэба камунікаваць. На трэцяй мове, часцяком няроднай для абаіх бакоў – бо моваў адно аднаго партнёры не ведаюць. Агульныя намаганні растлумачыць, што насамрэч вы хочаце сказаць вашым уласным тэкстам, дапамагаюць пабудаваць даволі рэдкае ўзаемаразуменне, даюць магчымасць паглядзець на ўласны тэкст вачыма іншай асобы. І зноў: прачытаць сябе найлепшым спосабам – праз пераклад.

Складана? Без сумневу. Важна? Так, шмат для каго. Унікальна? Абсалютна.

Але навошта так усё ўскладняць? Чаму б не дазволіць перакладу ісці звычайным шляхам – ад мовы арыгінала да мовы перакладу праз каштоўныя веды прафесійнага перакладчыка?

Па першае – адно не выключае другога. Перакладчыкі патрэбныя, іх выпрабаваны і правераны спосаб працы немагчыма пераацаніць. Але ў сустрэчы дваіх аўтараў нараджаецца іншы спосаб працы, іншы тып ведаў (і іншы тып абмену ведамі). Тэкст ствараецца не аднойчы, а некалькі разоў – самімі творцамі.

Акрамя таго, існуе і суворая рэчаіснасць. У Швецыі не стае перакладчыкаў з шматлікіх (меншых) моваў. Стандартны метад – перакладаць праз трэцюю (большую) мову: англійскую, нямецкую, французскую. На практыцы гэта азначае пераклад перакладу. Метад, які «спалучае» аўтараў тэксту, дазваляе нам пазбегнуць гэтай сітуацыі і дасягнуць іншага (на маю думку, лепшага, больш якаснага) выніку.

Метад, калі пісьменнік ці паэт стварае з падрадкоўніка літаратурны твор, вядома ж, не новы. Магчыма, не навіна і працоўная сустрэча дваіх пісьменнікаў. Але арганізацыя больш маштабнай сустрэчы некалькіх аўтараў – фізічнай сустрэчы, якая адбываецца ў рэжыме рэальнага часу, – вымагае планавання і рэсурсаў. Я ўдзячны ПЭНу за арганізацыю такой сустрэчы і спадзяюся на плённы працяг – асабліва цяпер, калі пераклады сустракаюць новых чытачоў.

Дзмітры Плакс,

Дандэруд, 25 траўня 2026 г